Man kan dele inn traumer i utviklingstraumer og sjokktraumer.

Utviklingstraumer
Allerede som spedbarn er vi relasjonelle vesener. Vi er dypt avhengige av våre nære omsorgspersoner. Om ikke noen tar vare på oss som spedbarn så overlever vi ikke. Det gjør at vi er skapt for å skape relasjoner. Vi utvikler et samspill mellom oss selv og våre omsorgspersoner. De viktigste omsorgspersonene er i de fleste fall våre foreldre men også andre nære og viktige personer i vårt liv påvirker vår utvikling. Utviklingstraumer oppstår da vi ikke blir møtt hensiktsmessig, i tilstrekkelig stor grad. For å unngå smerte og for å få så mye som mulig av det vi trenger for eksempel, kjærlighet, oppmerksomhet og bekreftelse, så lærer barnet seg en handlemåte. Denne handlemåten gir oss de vi trenger på beste mulig måte, der og da. Men strategiene kommer med en pris vi er nøtt til å blokkere en fleksibel selvregulering. Kanskje å legge vekk sider ved oss selv som ikke blir bekreftede og det blir for smertefullt å være i kontakt med. Vi lærer forskjellige levestrategier.

Utviklingstraumer oppstår altså over en lengre tid og leder til våre personlige levemønstre. Det som var hensiktsmessig under vår oppvekst blir med tiden fastlåste, uferdige gestalter, som kommer i veien for å leve et liv fullt og helt. For eksempel et menneske som lærte i sin oppvekst at det var hensiktsmessig å gå vekk fra sine følelser for å slippe ydmykelse kan i voksen tid oppleve det vanskelig å være i kontakt med sine følelser og dermed vanskelig å komme nær andre mennesker.

Sjokktraume (En traumatisk begivenhet)
Et sjokk traume er en begivenhet som forandrer ens liv. Det er oftest noe som skjer uventet og dramatisk. Det setter spor i ens funksjonsevne og ens personlighet. Sjokktraume har en intensitetsgrad som personen ikke kan håndtere med de i personligheten tilgjengelige resursene inklusive sine mestringsstrategier og forsvarsmekanismer. Det kan for eksempel være ulykker, katastrofer, dødsfall, terrorangrep, fødsler etc.